og studerte derfor vinlegging ved prestisjetunge høyskoler i Tyskland og Frankrike. I disse årene, fra 1927 til 1929, brevvekslet han flittig med sin mor. Hans brev er tapt, men han la hennes brev i Gartneriets arkiv, der Alf Kjetil Igland fant dem nitti år senere. De mer enn seksti brevene sier mye om det varme forholdet mellom mor og sønn, men de gir også et enestående innblikk i borgerskapets gode liv i en liten sørlandsby på 1920-tallet. Familien Fuhrs omgangskrets spiste sine gode middager, hygget seg i lystbåtene, spilte kort og levde tilsynelatende be.kymringsløst, tunge tider til tross. Juliane Fuhr kunne selvsagt ikke vite at hennes brev skulle vekke interesse et lite hundreår senere, men nå fremtrer de mer som allmenne enn private Hun møter oss som et spontant og sjarmerende tidsvitne, og gir dermed et bidrag til forståelsen av en annen tid. Igland har skrevet en lengre innledning for å sette brevene inn i en lokalhistorisk og familiær ramme. Han har gjort rede for praktisk talt alle de mer enn 200 personene som er nevnt i Juliane Fuhrs brev. De er presentert i et omfattende personregister, de fleste med fotografier. Her er det mye lokalhistorie fra gamle Grimstad.