som har verden for sine føtter. Trikkeskinnen binder byen sammen, men fører også til steder som tar menneske ut av byen: Enten det er til Hurdal, Sverige eller Comosjøen. Hvor forskjellig drømmene deres enn er, brytes deres streben mot byen og verden. "Vi bor i den samme byen, men byen er ikke den samme. Og når vi står foran speilet, kanskje en morgen i oktober, ser vi at det samme gjelder oss. Det er tiden. Det er bare tiden som går fra oss. Men noen må stå stille hvis andre skal måle farten. Og til tross for at ansiktet i speilet minner om en fremmed, venter noe uforanderlig dypt i oss, og det er en trøst, nå som årene og avstandene krever sitt." Lars Saabye Christensen har lagt øret inntil byens konkylie og lyttet til dens spor. Med finstemt følsomhet avlytter han hver enkelt rille. Han ser lyset kaste skygger den ene veien når solen går ned over byen som en gang var, og den andre veien når solen står opp over en by som våkner til en ny tid. Uvegerlig reiser spørsmålet seg: Hvem er vi som bor i denne byen, dette landet og denne tiden - og hvem vi vil være?