autonomi blitt utfordret fra flere hold. Forfatterne drøfter denne utviklingen. De spør om sosialt arbeid blir redusert til nøytralt kunnskapsarbeid som kun skal assistere den enkeltes livsmestring. Blir sosialarbeidere i større grad stående alene med ansvaret for klientene, uten støtte i kunnskap om at individuelle problemer også handler om sosiale vilkår som fattigdom, arbeidsløshet og utstøting? Og hvilke konsekvenser har mer bruk av evidensbaserte programmer og fastsatte prosedyrer for utøvelse av skjønn og for å ta moralske hensyn i møte med andre mennesker? Boken ønsker å bidra til en kritisk bevissthet om maktens føringer for sosialt arbeid. For at livsviktige verdier i velferdsstaten ikke skal gå tapt, må "det sosiale" i sosialt arbeid bevares.