døde i forlis på vei til jernbaneanleggene i nord. Polarjernbanen krevde også innsats av store materielle ressurser. Behovet for stål, betong og trevirke var så enormt at banen skapte problemer for den tyske rustningsindustrien. Til tross for at Tysklands sviktende krigslykke gjorde prosjektet stadig mer meningsløst, fortsatte arbeidet helt fram til fredsdagene i mai 1945. Norge hadde en sentral plass på Hitlers europakart. Den lange kysten var strategisk viktig for krigføringen, og med sin spektakulære natur og sine rike ressurser var landet tiltenkt en framtredende rolle også etter den endelige seieren. I løpet av okkupasjonsårene planla og igangsatte nazistene er lang rekke byggeprosjekter i Norge. Det skulle reises nye byer, festningsverk og fabrikker, anlegges veier og ikke minst jernbane. Hovedansvaret for disse prosjektene ble gitt til ingeniøren Fritz Todt og arkitekten Albert Speer. "Hitlers byggherrer : Fritz Todt og Albert Speer i Norge" følger to av Førerens aller mest betrodde menn og deres byggeprosjekter på norsk jord. I Hitlers rasistiske visjoner om et stort, sammenhengende og etnisk homogent Europa var det behov for veier og jernbaner som knyttet riket sammen i praktisk og symbolsk forstand. Jernbanestrekningene og de brede veiene som Todt og Speer fikk bygget, var teknologiske framskritt og maktarkitektur på samme tid. Og Hitler var overbevist om at selv den mest krevende oppgave, som jernbanebygging i ulendt arktisk landskap, kunne gjennomføres om man bare hadde teknologisk innsikt og sterk nok vilje.