informasjonen om hjernen generelt og barnehjernen spesielt som formidles i faglitteraturen, har preg av å være myter, og anvendes ofte på selektive og overforenklete måter. Boka belyser at det bildet forskningslitteraturen gir av sammenhenger mellom ulike former for omsorgssvikt og eventuelle strukturelle og funksjonelle hjerneforandringer, er komplekst, sammensatt og nyansert. Funn og empiri spriker i flere retninger, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Forfatteren er også opptatt av hvordan søkelyset på barnehjernen fører til et nytt perspektiv på foreldre og foreldrerollen preget av risiko, hvor spørsmålet om omsorgspersoner har tilstrekkelige ferdigheter og kompetanser for å ivareta barnet kommer i forgrunnen. Diskursen om barnets hjerne påvirker politikeres og fagfolk tanker om hvorfor og når det er berettiget å gripe inn med tiltak i familier.