Boken behandler utfordringer og dilemmaer som sykepleierne møter i sin hverdag, og tekstene søker å være sansenære og samfunnskritiske på én gang. Martinsen viser til sykepleiere som gjør motstand og utøver sykepleie på tross, der effektivitet møtes med varsomme, pleiende hender. I boken diskuteres det særlig med den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrups fenomenologi og etikk, i vekselvirkning med inntrykksmettede fortellinger. Forfatterens egen reise med Løgstrups forfatterskap over mange år viser til to vendinger i egen tenkning: en etisk vending der det legges mer vekt på det mennesket mottar, «noe mere» som kommer til det utenfra og som er bærende i våre liv, og en språklig-poetisk vending mot et varsomt, sansende og lyttende språk. I det siste og nyskrevne kapitlet om håpet er disse vendinger tydelige, et håp som springer ut av alt levende, også i de stunder hvor vi ikke kan få øye på det, og det krever et sansenært språk. Som en motvekt mot tidsakselerasjonen og tempoet i helsevesenets rom fremheves langsomheten og hva den betyr i det faglige skjønnet til tross for travelheten. Kapitlene er i høy grad relevante for praktisk sykepleie, studenter på alle nivåer i helsefagutdanningene, forskere og andre med interesse for Martinsens forfatterskap. Det oppfordres til å lese boken langsomt, med gode pauser. Kari Martinsen er sykepleier og filosof. Hun har utgitt et titalls bøker og mangfoldige artikler om omsorg, etikk, fenomenologi og sosialhistorie. Hun er en ettertraktet foredragsholder særlig i Norge og Danmark.