i romanene. Ravnen gir til beste en refleksjon over de foretaksomme menneskene, som ikke kan la noe urørt natur være i fred, men kultiverer og domestiserer alt av natur for sine egne formål. I Siesta kommer Kiellands innlevelse i musikken til uttrykk. Her er en skildring av musikkens makt forbundet med et angrep på overklassens likegyldighet og uforstand. Handlinga finner sted i Paris, i et løst sammensatt selskap av rike og forspiste mennesker fra mange land. En ukjent ire besørger musikken, som i stigende grad gir stemme til verdens fattige og undertrykte. Den gode stemninga spoleres, men det viser seg at tilhørerne likevel ingenting har forstått. En Skipperhistorie er en underfundig allegori over temaet konservatisme og radikalisme. Skipperen og styrmannen vegrer seg mot å la skuta seile, men gir en kort stund etter for press og tillater at det kastes loss. Mannskapet jubler over den friske seilasen, men brått lar skipperen ankeret gå, og ender med å belære mannskapet om hvilken fare de har utsatt seg for: Ja – heldigvis! – denne Gang gik det godt! men nu haaber jeg ogsaa, at enhver af Jer vil have lært, hvor farligt det er at laane Øre til diss umodne Opviglere, der aldrig kunne være i Ro og lade Udviklingen – som Styrmanden siger – gaa sin naturlige Gang. Folkefest handler om to nygifte som tilbringer en av hvetebrødsdagene i en forstad til Paris. Her morer de seg godt på et tivoli som frambyr alle slags folkelige forlystelser. Den gode stemningen forandrer seg til sin motsetning idet de tar en snarvei og kommer på baksida av salgsbodene og sirkusteltene og ser loslittheten og fattigdommen grine mot seg. En Abekat er en spøkefull historie om en juridisk kandidat som er oppe til eksamen, og som berger seg igjennom ved en skjebnens tilskikkelse. Kielland utfolder her et overskudd av vidd, og får samtidig gitt noen velretta spark til akademia og til jussen i særdeleshet. I En god Samvittighet når Kielland et toppunkt i bitende ironi over borgerskapets fruer og deres trang til veldedighet mot de fattige. Fru Warden har satt seg fore å oppsøke fattigdommen for å se med sine egne øyne og hjelpe der det trengs. Hun viker gysende tilbake når hun innser at noe slikt som en edel fattigdom ikke finnes, og kan trygt konkludere med at den slags mennesker verken kan eller bør hjelpes. Præstegården er en lang fortelling om en landsens prestedatter som har vokst opp morløs under farens beskyttende oppsyn. Han har gjort sitt beste for å skåne henne for livets realiteter, og når hun en sommerdag blir utsatt for en ung bymanns oppvartning, er hun fullstendig uforberedt. (Wikipedia)