orienterte analyser omtales ofte som økokritiske, men økokritikk forstås og praktiseres forskjellig i ulike kontekster. Lesere kan ha delte meninger om hvordan natur og miljø bør representeres litterært. Får skogen for mye oppmerksomhet på bekostning av havet, skrives det for mye om dyr og for lite om planter, er det for mye romantikk og for lite realisme, for mye nostalgi og for lite humor, for mye klimafokus og for lite om artsmangfold, eller kanskje tvert om? Mens noen finner håp og trøst i å lese klimalitteratur og økopoesi, kan andre oppleve de samme tekstene som dystre, for aktivistiske og naive. Økokritikk behandler slike spenningsfelt der økologiske, politiske og estetiske problemstillinger møtes. Økokritisk håndbok gir for første gang på norsk en bred innføring i begreper, retninger og konflikter innenfor internasjonal og skandinavisk økokritikk de siste tiårene. Med støtte i et rikt utvalg eksempler får leseren ta del i hvordan fagfeltet vokser fram. Boka er et hendig oversiktsverk, samtidig som den byr opp til viktige prinsippdiskusjoner om blant annet tverrfaglighet, fagspråk i akademia og forholdet mellom forskning og aktivisme.