Læring er blitt en livsstil og et livskrav. Læring er ikke lenger avgrenset i tid, til barndom og ungdom, eller til sted, som barnehage, skole, universitet. Vi må snarere forstå læring som er en måte å fornye seg og manøvrere på i et akselererende kunnskapssamfunn. Dette får betydelige konsekvenser for hvordan man kan forstå religiøs læring. Kanskje religiøs læring ikke bare forandrer personer, men også religioner? I så fall kan teorier om læring utgjøre fruktbare perspektiver på religiøs forandring i samfunnet. I boken presenteres og diskuteres ulike teorier om læring og kunnskap, samtidig som det utvikles et sosiokulturelt perspektiv på religiøs læring. Religion forstås som biter og deler og som ulike sosiale praksiser der disse bitene og delene blir brukt som redskaper. Religion blir ikke bare det som læres, men det man lærer med. Religion forstås som bevegelse.