men med betydelige tidsmessige og geografiske avstikkere til steder som Sovjetunionen, Berlin, Warszawa, Akureyri, Shanghai og ikke minst øya Tristan da Cunha på sekstitallet, og befolket av alt fra forstadsungdommer på jakt etter den neste industrielle ventilasjonsviften å varme seg ved om kveldene, kald krigs-spioner med vaklende lojalitet i flere retninger, zapatister på lokalt nivå og marihuanagrossister av tvilsomt mentalt kaliber, unge forelskede og amatørradiofedre som alle er enkemenn, sjøfolk av både den gamle og nye skolen, islandske økoterrorister, suicidale alenemødre og selvplagende klinikkdirektører, psykiatriske pasienter og enkelte som sikkert burde ha vært det, en eventyrlysten meteorolog fra Forus og en astrofysiker med akutt forklaringsbehov om ikke-faglige emner, og med gjesteopptredener av folk som Andrej Tarkovskij og Erich Mielke, utforsker romanen ideen om at tiden kanskje aldri var på vår side likevel. Dette er en stor fortelling om å vente, på at livet skal begynne, på at ting skal gå over, vente på den rette, vente på døden og vente forgjeves. Det er en roman om Ingmar, Jonatan og Peter. Og Ebba.